Wednesday, April 11, 2007

Tirsdag 30.januar


Vi våknet til Addis i strålende vær, og tasset nysgjerrige ut på balkongen for å se hvordan nabolaget vårt egentlig så ut. Vi sugde inn lyder, lukter og bevegelser. En mann med et esel som bar på oljekanner, ei dame med et barn surret fast på ryggen, noen barn med fotballtrøyer som spilte ball.
Vi var umåtelig fascinerte, men samtidig var det vanskelig å tenke på noe annet enn at vi skulle få treffe Lillesøster i dag. Ingen av oss klarte å spise noe særlig, og det var nok like greit, ettersom vi rett og slett ikke hadde så mye i skapene.





Klokka 09.30 kom drosjesjåføren Zewdu og hentet oss i sin lille, blåhvite, eldgamle Lada. Innvendig er bilen sirlig pyntet til trengsel, med rysjer,mønstrete trekk, Jesus-bilder og en blomsterfylt girspak (!).
Vi hadde fått anbefalt Zewdu på forhånd, og han viste seg å være et veldig godt bekjentskap. Hyggelig, behjelpelig og serviceinnstilt langt utover hva man bør forvente av en taxisjåfør. Absolutt brukbare engelskkunnskaper og tålmodig med en stakkar som prøvde å lære seg noen amhariske gloser.




Gjennom byen bar det. Tett trafikk; gamle Ladaer, overfylte minibusser (såkalte ”blue donkeys”), skranglete lastebiler og enkelte luksusbiler. På et gatehjørne sto 10-15 kyr og beitet, ved siden av en internettcafé.
I en midtrabatt, med 4 filer på hver side, lå fillete mennesker og sov. Jeg tror i hvert fall de sov. Det verste var tiggerne. De er overalt. Unge menn som sleper seg bortover fortauet etter hendene, med beinstumper hengende etter seg. Blinde med tomme øyenhuler som famler seg langs bilene. Småbarn som stikker hodene inn gjennom bilvinduet og signaliserer at de er sultne. Babyer, noen av dem nakne, som ligger utmattede i armene på mødre med mørke blikk. På et gatehjørne sto tre menn og tisset, og etter bekkefaret av urin i leireveien å dømme, var de ikke alene om å velge det. Addis er virkelig verdens største landsby. Jeg skulle ønske alle som trenger det kunne få hjelp.


Så var vi der omsider, ved Debab. Vårt Soria Moria i adopsjonsverdenen. Vi ble ført inn på kontoret til Salilish, bestyreren. Hun er en flott og vennlig kvinne. Etter kort tid kom hun leiende på ei lita frøken med mønstrete body og rødt skjørt. Lillesøster. Eller ”Tsedi”, som de kaller henne. Hun klamret seg til skjørtet til Salilish og kikket storøyd på oss.
Storebror ga henne bamsen og hun tok den. Vi drakk inn bildet av henne. Hun ga meg bamsen, og jeg takket pent og ga den tilbake til henne under stor seremoni. Slik fortsatte vi en stund, og hun tødde opp ganske fort. Jeg strøk henne litt på kinnet og tok henne i hånden. Hun smilte forsiktig. Etter hvert fikk jeg lov til å løfte henne opp. Endelig. Endelig kunne jeg holde henne. Hun er ei skjønn jente. Latteren sitter løst. Hun er sta og tøff og nydelig. Krøllene hennes er silkemyke og nevene er lubne. Den ene hånden hennes er litt hoven, de mener det er en allergisk reaksjon. Vi lekte lenge med Tsedi i barnehjemmets oppholdsrom, sammen med to smågutter, begge litt eldre enn henne.

Deretter gikk vi ut i bakgården for kaffeseremoni. Det er en omhyggelig prosess, men resultatet er fantastisk. Barna tumlet rundt. Rivaliseringen om oppmerksomhet og leketøy er sterk, og de lærer tidlig å bite fra seg, i overført betydning. Tsedi satt på fanget mitt og lekte med solbrillene mine. Jeg lekte ”det var en gang en mus” med henne så hun hikstet av fryd. Og da Mannen løftet henne høyt opp i luften, klukklo hun. Vidunderlig vakker.

Da det var tid for lunsj, fikk jeg mate henne. Men hun forsto at noe var annerledes, og tøyset og tullet fælt. Salilish sa at ”she understands she has a soft-hearted mother now”, men jeg tror snarere at hun var både trøtt og litt satt ut av all oppmerksomheten som ble henne til del i løpet av dagen. Så var det bleieskift og middagshvil.
Hun sovnet bums i den hvite sprinkelsenga si, på rommet med de andre litt større barna. Da vi gløttet inn til henne litt senere, sov hun på tvers i senga med de små beina stikkende ut mellom sprinklene.
Zewdu kom og hentet oss og stoppet på supermarkedet Bambis, hvor vi handlet en del mat og ting. Nå har vi spist lunsj, og skal hentes igjen klokka 17 for en ny, liten visitt på Debab. I morgen skal vi få henne med oss. På ordentlig. Vi er så heldige!

Visitt nummer to på Debab gikk også veldig fint. Vi lekte med Tsedi en drøy time, før Axum hentet oss. Det var vanskelig å gå fra henne, og jeg fikk personalet til å fortelle henne at vi kommer tilbake igjen i morgen.
Axum tok oss med til Le Jardin, en italiensk restaurant med kjempegod pizza. Vi spiste ute i hagen, på et steinbord med rutete duk. Da vi var ferdige med maten kom det et tordenvær med en sinnssyk regnskur, og vi måtte løpe inn under tak. Det plaskregnet hele veien hjem, og vi så folk som sto som sild i tønne under fremspring og baldakiner. Jeg tenkte på alle tiggerne som bor på gata.
Axum fortalte oss om kultur, religion og de forskjellige folkegruppene. Det er fascinerende og imponerende hvordan de klarer å leve side om side, nesten helt konfliktfritt, på tvers av språk, kultur og religion.
Resten av kvelden ble tilbragt i senga med ”Shrek 2” på DVD. Jeg sovnet før filmen var halvveis, allerede i 22-tiden. Våknet av den rabiate hanen i 04-tiden og slumret litt igjen til klokka 08. Uthvilt da.

2 comments:

Confiteor said...

Aaaw :) :) :)

Liten klump i halsen nå :) Har utrolig lyst til å adopetere en dag jeg også. Hvis jeg noen gang får råd mener jeg..

Hanne said...

Så hyggelig! Du skjønner sikkert at jeg kan anbefale det. :o)
Selvsagt er det en del utgifter i prosessen, men de kommer ikke på en gang, så det lar seg absolutt gjøre, selv for folk som oss - som aldri har vært flinke til å spare.