Wednesday, April 11, 2007

Søndag 4.februar

Axum hentet oss klokka 10 for å ta oss med til Debre Zeit. Det ligger en drøy times kjøring sør for byen, og er visstnok et yndet utfartssted for addisianere. Axum hadde med seg de to barna sine, og i siste liten bestemte Gro og Einar fra Adopsjonsforum seg for å bli med også. De kom til landet i går for å ha møter med myndighetene og delta på en konferanse. Gro har jeg snakket med utallige ganger på telefon både mens vi ventet og etter tildeling, så det var veldig hyggelig å møte henne. Og Einar, som er styreleder for AF, har to barn fra Etiopia selv og er godt kjent. Dermed ble vi en hel liten delegasjon, og praten gikk livlig i minibussen.

Underveis stoppet vi i en by som heter Akaki for å se til noen av barna som er med i AFs søskenprosjekt. Akaki er en by med mye industri og et sterkt politisk engasjement.

I Debre Zeit dro vi til svømmebassenget. De store barna og Mannen badet, men bassenget var lite småbarnsvennlig, så jeg ble på land med Lillesøster. Jeg må tilstå at vannet ikke så overmåte lekkert ut, heller - det var litt melkeaktig og grumsete. Men de badende koste seg stort, og ikke ble de syke, så vi kan vel konstatere at enden var god.
Etterpå dro vi til Family Restaurant, hvor vi hadde et festmåltid. Der er nemlig all mat garantert trygg, selv grønnsakene og isen. Middag, drikke, dessert og kaffe for seks personer kom på 302 birr totalt. Det tilsvarer omtrent det samme (kanskje litt mindre) i norske kroner.

Stakkars Lillesøster var ikke i form, hun gråt mye og gned seg i øynene, før hun hentet ny styrke og hylte mer. Jeg bar henne hele tiden, strøk rolig og sang. Til slutt sovnet hun i bæresjalet, men det ble en særdeles kort middagslur. Vel hjemme igjen kviknet hun til og lekte gjemsel med Storebror, med mye ståk og latter. Hun sovnet som en stein ved siden av meg i senga i 19-tiden. Storebror så på film, mens Mannen og jeg delte en miniflaske etiopisk vin på balkongen, så på den enorme månen, hørte på lydene fra byen og snakket om de fine barna våre og hvor ubegripelig heldige vi er.

No comments: