Wednesday, April 11, 2007

Lørdag 3.februar

Axum plukket oss opp i 9-tiden. Vi skulle på tur på den etiopiske landsbygda, nordover til Debre Libanos.

Veien opp og ut av Addis var flott, takket være hjelpearbeid fra Japan. Litt ironisk er det da at veiene stort sett trues av råkjørende Isuzuer som kalles "al quaida" av etioperne, ettersom de forårsaker så mange ulykker. Oppover og oppover bar det, og underveis så vi kvinner med enorme vedbører på ryggen og langdistanseløpere som trente i de bratte bakkene. Ikke rart Etiopia har noen av de beste løperne i verden.

Underveis stoppet vi på en øde slette for å strekke beina. Axum hadde med seg en ball til Storebror. Ikke før hadde vi gått ut, så kom det en hel flokk med gjeterbarn springende ingensteder fra. Jentene fniste voldsomt da jeg prøvde å snakke til dem, med var veldig nysgjerrige. Guttene ville gjerne være med og sparke ball. Jeg delte ut kjeks og ballonger, og vi spilte fotball en stund. Men sletten var også befolket med noen særdeles store og hissige maur, hvorav noen ble med som blindpassasjerer videre i bilen. De bet seg fast og slapp ikke taket før de var flate som pannekaker (eller injerraer, som man sannsynligvis sier her).


En stund etter stoppet vi hos noen bønder Axum kjenner. De lager kurver og marmorfigurer som de selger for å få penger til klær og skolesaker for barna. Skolegang i Etiopia er i prinsippet gratis, men i praksis innebærer det store utgifter for familiene, ettersom alt, ned til blyanter, må kjøpes av den enkelte elev.
Vi fikk være med inn og se på husene, og det var forstemmende. Moren i huset lagde injerra, og det var røyk i hele den lille hytta, som manglet avtrekk. Gulvet besto av jord og stein, og sengene var egentlig bare noen brisker med filler på. Vi kjøpte masse av dem, og barna fikk kulepenner og fargeblyanter.

Debre Libanos består av et kloster og en kirke, og ellers massevis av ekstremt fattige og syke mennesker. I følge med en bevæpnet vakt/guide klatret vi opp til en hellig fjellgrotte. Det var varmt, bratt og ulendt, og jeg hadde Lillesøster sovende i bæresjalet. Storebror var tørst og urovekkende rød i fjeset, så vi ga opp halvveis og satte oss på en stein ved stien og ventet mens Mannen fortsatte med vakten.

Mens vi satt der kom det bavianer ruslende, det var stas for Storebror. Jeg må tilstå at jeg ble litt engstelig, for jeg kunne ikke riktig huske hvordan man egentlig skal møte bavianer og i hvilken grad de er farlige. Vi satt musestille, og de trampet rundt oss en stund før de forsvant inn i skogen igjen.
Veien ned igjen var enda brattere (ja, det er faktisk mulig), men med kom vi, til tiggerne, de halte, de lidende og de syke. Fluene var intenst nærgående og surret overalt i ansiktene våre.
Den ortodokse presten som viste oss rundt i kirken var et artig bekjentskap. Veldig hyggelig, gode engelskkunnskaper og med en stor interesse for norske forhold. Særlig spurte han oss ut om oljeboring i Nordsjøen. Kirken var fin, med imponerende glassmalerier.

Vi var også på spasertur til den portugisiske broen, som ble bygd på 1600-tallet over en elv som er avløper av den Blå Nilen. Broen var flott, og landskapet til å miste pusten av. Vi sto på toppen av en enorm canyon, og like ved oss sirklet ørner og gribber. Nedenfor kastet to-tre etasjer med fossefall seg mot bunnen. Det var helt utrolig, og vestlandsnaturen virket med ett litt flat og ensformig i forhold.

På bilturen hjem passerte vi en bilulykke og et bryllup (ingen forbindelse mellom hendelsene, altså) , og de sedvanlige vedbærende kvinnene som var på vei til byen for å selge veden sin.

No comments: