Wednesday, April 11, 2007

Søndag 28.januar

Så befinner vi oss på et flyplasshotell utenfor Frankfurt. Klokka er litt over ti om kvelden og vi er nettopp ankommet. Vi har bestilt litt mat, Storebror har fått cola og jeg og Mannen nyter hver vår tyske øl.
Turen så langt har gått prikkfritt. Storebror nøt sin første flytur og kom med ivrige utrop da flyet lettet fra Gardermoen litt etter klokka 19 i kveld. I Norge snødde det tett, her regner det. Vi kan allerede nå pakke bort ullklærne, for det er plussgrader her – og varmere blir det dit vi kommer i morgen kveld.
Hotellrommet vårt er digert, det er mer en suite enn et vanlig rom. Og på hotellets TV viser de ”Band of Brothers” dubbet til tysk. Hvilken herlig ironi.
Det er rart å sitte sånn, som en hvilken som helst reisende familie. Vi skal jo ikke på noen vanlig ferietur. Vi skal ha barn!
Flyet til Addis Abeba går klokken 10.25 i morgen, men vi bør være på flyplassen en god stund i forveien. Vi flyr med Lufthansa og mellomlander i Khartoum. Lurer på om vi får sove i natt.

Mandag 29.januar


Addis lukter krydder, gress, støv og urin. Lufta er som en norsk sommerkveld – varm, men samtidig litt sval. Vi hører gresshopper som synger, hunder som bjeffer og suset av trafikken. Vi er i Etiopia.

Da flyet stoppet på rullebanen, kunne en stemme over høyttaleren fortelle oss at vi hadde stoppet på feil plass, og måtte vente på å taues til rett gate. Mannen på setet ved siden av oss smilte gjenkjennende og sa ”Welcome to Ethiopia!”. På flyplassen var kontrasten til velordnede Frankfurt enorm. Mennesker overalt. Men selv om mengden var enorm, var den forbløffende rolig. Køen til visumsøknadene var lang og uorganisert. Vi kom i snakk med mannen fra flyet. Han het Daniel og var opprinnelig etiopisk, men hadde bodd i USA i 25 år. Da han hørte hvorfor vi var her, sa han ”it’s people like you who make the world a better place”. Jeg hadde autopilotsvaret klart, men innså at det er vanskelig å forklare en etiopier at det er vi som føler oss heldige.
En eldre, tannløs dame var veldig fascinert av Storebror, men ble ikke særlig imponert over meg, som beskjemmet måtte tilstå at jeg bare hadde ett barn. Axum, sjåføren til barnehjemmet Debab, møtte oss allerede i bagasjehallen. En smilende kar med norsk cap fra felleskjøpet. Og det føltes merkelig kjent og betryggende å ha ham der, for da vi kom ut i ankomsthallen ble vi møtt av et massivt folkehav. Vel anbragt i Axums minibuss med gardiner, rysjetrekk og Brannvimpel bar det inn i Addis.
Brede asfaltveier og smale leirestier. Bølgeblikkskur og herskapshus. Frodige trær og støvete grussletter. Kontraster.



Axum svingte inn på en humpete vei, stoppet foran et stort hus med gitterport og tutet. Vi ble sluppet inn av en blid nattevakt og hjulpet opp i leiligheten vår i fjerde etasje.
Nå sitter vi altså på balkongen på Bayesh, gjestehuset vårt, og nyter vårt første glass med etiopisk, søt rødvin. Det smaker omtrent som portvin. Mørket her er utrolig kompakt, tatt i betraktning av hvor stor byen er. Det lyser i en liten bakgård nede i den trange gata her. Bikkjene gneldrer, noen spiller musikk. I morgen får vi treffe Lillesøster.



Det ble ikke mye søvn denne natten. Vi var overtrøtte og det var varmt. Jeg slumret litt, men i 03-tiden var jeg lysvåken. Klokka 04 begynte en hane å gale som besatt utenfor. En time senere kimte noe som minnet mistenkelig om kirkeklokker. Og hele tiden gneldret hundene, ropte og svarte hverandre over hele byen. Vanligvis ville jeg fått sove uansett, men nå var jeg altfor urolig. Det ble litt slumring på morgenkvisten, før vi våknet til en praktfull dag i Addis Abeba.

Tirsdag 30.januar


Vi våknet til Addis i strålende vær, og tasset nysgjerrige ut på balkongen for å se hvordan nabolaget vårt egentlig så ut. Vi sugde inn lyder, lukter og bevegelser. En mann med et esel som bar på oljekanner, ei dame med et barn surret fast på ryggen, noen barn med fotballtrøyer som spilte ball.
Vi var umåtelig fascinerte, men samtidig var det vanskelig å tenke på noe annet enn at vi skulle få treffe Lillesøster i dag. Ingen av oss klarte å spise noe særlig, og det var nok like greit, ettersom vi rett og slett ikke hadde så mye i skapene.





Klokka 09.30 kom drosjesjåføren Zewdu og hentet oss i sin lille, blåhvite, eldgamle Lada. Innvendig er bilen sirlig pyntet til trengsel, med rysjer,mønstrete trekk, Jesus-bilder og en blomsterfylt girspak (!).
Vi hadde fått anbefalt Zewdu på forhånd, og han viste seg å være et veldig godt bekjentskap. Hyggelig, behjelpelig og serviceinnstilt langt utover hva man bør forvente av en taxisjåfør. Absolutt brukbare engelskkunnskaper og tålmodig med en stakkar som prøvde å lære seg noen amhariske gloser.




Gjennom byen bar det. Tett trafikk; gamle Ladaer, overfylte minibusser (såkalte ”blue donkeys”), skranglete lastebiler og enkelte luksusbiler. På et gatehjørne sto 10-15 kyr og beitet, ved siden av en internettcafé.
I en midtrabatt, med 4 filer på hver side, lå fillete mennesker og sov. Jeg tror i hvert fall de sov. Det verste var tiggerne. De er overalt. Unge menn som sleper seg bortover fortauet etter hendene, med beinstumper hengende etter seg. Blinde med tomme øyenhuler som famler seg langs bilene. Småbarn som stikker hodene inn gjennom bilvinduet og signaliserer at de er sultne. Babyer, noen av dem nakne, som ligger utmattede i armene på mødre med mørke blikk. På et gatehjørne sto tre menn og tisset, og etter bekkefaret av urin i leireveien å dømme, var de ikke alene om å velge det. Addis er virkelig verdens største landsby. Jeg skulle ønske alle som trenger det kunne få hjelp.


Så var vi der omsider, ved Debab. Vårt Soria Moria i adopsjonsverdenen. Vi ble ført inn på kontoret til Salilish, bestyreren. Hun er en flott og vennlig kvinne. Etter kort tid kom hun leiende på ei lita frøken med mønstrete body og rødt skjørt. Lillesøster. Eller ”Tsedi”, som de kaller henne. Hun klamret seg til skjørtet til Salilish og kikket storøyd på oss.
Storebror ga henne bamsen og hun tok den. Vi drakk inn bildet av henne. Hun ga meg bamsen, og jeg takket pent og ga den tilbake til henne under stor seremoni. Slik fortsatte vi en stund, og hun tødde opp ganske fort. Jeg strøk henne litt på kinnet og tok henne i hånden. Hun smilte forsiktig. Etter hvert fikk jeg lov til å løfte henne opp. Endelig. Endelig kunne jeg holde henne. Hun er ei skjønn jente. Latteren sitter løst. Hun er sta og tøff og nydelig. Krøllene hennes er silkemyke og nevene er lubne. Den ene hånden hennes er litt hoven, de mener det er en allergisk reaksjon. Vi lekte lenge med Tsedi i barnehjemmets oppholdsrom, sammen med to smågutter, begge litt eldre enn henne.

Deretter gikk vi ut i bakgården for kaffeseremoni. Det er en omhyggelig prosess, men resultatet er fantastisk. Barna tumlet rundt. Rivaliseringen om oppmerksomhet og leketøy er sterk, og de lærer tidlig å bite fra seg, i overført betydning. Tsedi satt på fanget mitt og lekte med solbrillene mine. Jeg lekte ”det var en gang en mus” med henne så hun hikstet av fryd. Og da Mannen løftet henne høyt opp i luften, klukklo hun. Vidunderlig vakker.

Da det var tid for lunsj, fikk jeg mate henne. Men hun forsto at noe var annerledes, og tøyset og tullet fælt. Salilish sa at ”she understands she has a soft-hearted mother now”, men jeg tror snarere at hun var både trøtt og litt satt ut av all oppmerksomheten som ble henne til del i løpet av dagen. Så var det bleieskift og middagshvil.
Hun sovnet bums i den hvite sprinkelsenga si, på rommet med de andre litt større barna. Da vi gløttet inn til henne litt senere, sov hun på tvers i senga med de små beina stikkende ut mellom sprinklene.
Zewdu kom og hentet oss og stoppet på supermarkedet Bambis, hvor vi handlet en del mat og ting. Nå har vi spist lunsj, og skal hentes igjen klokka 17 for en ny, liten visitt på Debab. I morgen skal vi få henne med oss. På ordentlig. Vi er så heldige!

Visitt nummer to på Debab gikk også veldig fint. Vi lekte med Tsedi en drøy time, før Axum hentet oss. Det var vanskelig å gå fra henne, og jeg fikk personalet til å fortelle henne at vi kommer tilbake igjen i morgen.
Axum tok oss med til Le Jardin, en italiensk restaurant med kjempegod pizza. Vi spiste ute i hagen, på et steinbord med rutete duk. Da vi var ferdige med maten kom det et tordenvær med en sinnssyk regnskur, og vi måtte løpe inn under tak. Det plaskregnet hele veien hjem, og vi så folk som sto som sild i tønne under fremspring og baldakiner. Jeg tenkte på alle tiggerne som bor på gata.
Axum fortalte oss om kultur, religion og de forskjellige folkegruppene. Det er fascinerende og imponerende hvordan de klarer å leve side om side, nesten helt konfliktfritt, på tvers av språk, kultur og religion.
Resten av kvelden ble tilbragt i senga med ”Shrek 2” på DVD. Jeg sovnet før filmen var halvveis, allerede i 22-tiden. Våknet av den rabiate hanen i 04-tiden og slumret litt igjen til klokka 08. Uthvilt da.

Onsdag 31.januar

Familedagen!
Klokka 10 var bagen pakket, vi var påkledde og klare, og Zewdu hentet oss for å kjøre oss til Debab og hente Tsedi. Vi var der lenge, lekte med henne (se søsknene løpe på bildet t.v) og snakket med Salilish. Hun sa at hun alltid synes det er trist når et barn drar, selv om hun vet at det er til barnets beste. De tar virkelig godt vare på barna på Debab, det er godt å se.
Så var tiden inne, og jeg kunne ta Lillesøster i armene og sette meg i bilen sammen med Storebror og Mannen. Hun vinket ivrig til alle, men vel ute på gata ble hun veldig stille, og kikket alvorlig på alt som skjedde rundt henne. Lurer på hva hun tenkte. Jeg klemte henne litt ekstra.


Vi dro innom Abyssinia supermarked, og jeg fikk prøve bæresjalet for første gang. Det fungerte kjempefint, både for meg og Lillesøster. Vi handlet NIDO-melk, solkrem (den vi hadde med fikk oss til å se ut som Addams family), en del mat, pluss etiopiske magasiner på engelsk. Plutselig støtte vi på et norsk par som bor ute i Somali-provinsen og var i Addis på en miniferie. De snakket amharisk med Lillesøster, som kikket storøyd på dem og gjemte ansiktet mot brystet mitt.

Tilbake på Bayesh fikk frøkna stableklosser og tutekopp, begge deler var en stor hit. Vi kokte pasta, og begge barna våre (tenk, vi har to!) spiste med stor apetitt. Tsedi begynte å gni seg i øynene, det var langt over tiden for middagshvilen hennes. Hun fikk ny bleie og ble lagt i senga. Men da kom gråten. Ikke skulle hun ligge alene på et fremmed rom, nei! Jeg tok henne opp i dobbeltsenga og la meg med henne. Strøk henne litt i håret og forsikret henne om at mamma var der. På mindre enn fem minutter sovnet hun. Stakkars liten. Hun snorker for øvrig som en voksen mann (eller som mammaen sin, ifølge Mannen. Hrmpf). Mannen hadde også lyst på en hvil, og tok over plassen min i dobbeltsenga.

Storebror og jeg gikk på oppdagelsestur i nærområdet. Vi handlet Cola i en liten, turkis blikkboks av en butikk og møtte noen småjenter som fikk fargeblyanter av oss og fniste henrykt da jeg prøvde å snakke amharisk. Storebror blir litt brydd og sjenert av all oppmerksomheten han får her. Alle kikker, noen peker og roper ”fereigne” (utlending), og mange smiler, håndhilser og prøver å snakke med ham. Det er frustrerende for en liten kar som ikke kan språket og som er vant til å smelte inn i omgivelsene. Men nå kan han telle til tre (and, houlet, sost) og si brød (dabbo), og det høster han stor applaus for. Jeg har praktisert mine få ord og setninger, alltid til stor glede for tilhørerne. Folk setter pris på forsøket.


Da Lillesøster våknet fra middagsluren sin, var hun forvirret og engstelig. Helt fortumlet, stakkar. Hun klamret seg til meg og nektet å slippe. Jeg ”leste” litt med henne i pekeboka, og hun tødde opp igjen. Pludret og smilte. Hun liker å spille på slurva på mammas munn, det lærte jeg henne på Debab. Og hun liker ”Hompetitten” og ”Kamelen Klara”, og gjør tegn til at jeg må fortsette når jeg slutter. Vi lekte med stableklosser og hun fikk litt kjeks. Storebror gjorde lekser og spilte Nintendo. Axum kom en tur innom og hadde med bananer, for det visste han var Lillesøsters favoritt. Og ganske riktig, hun langet innpå med stor iver. Så var det badetid for barna. Både Storebror og Lillesøster storkoste seg i badekaret. Tsedi skled rundt, gikk under, kom opp igjen like blid, sprutet vann på Storebror og lo den hese skjæreungelatteren sin. Storebror har fått ei knalltøff Lillesøster!

Etter badet ble hun smurt med body butter (fra BodyShop) og Inotyol, og fikk på seg godpysjen. Hun tok ikke så mye av tåteflaska med NIDO, kanskje var den litt annerledes enn hun er vant til. Ved leggingen tok jeg ned den ene veggen på sprinkelsenga hennes og skjøv den inntil vår. Hun var litt engstelig, men jeg la meg ved siden av henne, med en hånd i hennes og den andre på ryggen hennes, og da sluttet hun å gråte med en gang.
I stedet sang hun litt. Helt sant, det var en sang – med melodi og det hele! Det gikk ikke bedre enn at jeg sovnet som en stein med frøknas hånd i min, og da jeg våknet etter en drøy time, snorket hun som en tømmerhugger igjen. Søta.
Det kom et kraftig regnskyll igjen, med torden. Tett regnskur høres godt på bølgeblikktak. Mannen og jeg satte oss ut på balkongen med etiopiske ukeblader (på engelsk, vel å merke). Men det tok ikke lang tid før vi var klare for å legge oss, vi også.


Noen kjekke ord (som i høyeste grad er stavet etter innfallsmetoden):

gwadegna - venn
selam – goddag/hei
ciao – ha det
amesegenoallo – takk
konjo-no – fint/godt/flott/pent
yikerta – unnskyld meg
ishi – OK
bunna – kaffe
dabbo – brød
wuha – vann
wueitet – melk
birra – øl
bet – hus
bunna bet – kafé
mekina – bil
awo – ja
aye/aydellem – nei

1 and
2 houlet
3 sost
4 arrat
5 ammist
6 siddist
7 sawat
8 semment
9 zetegn
10 asser

Torsdag 1.februar

En god natts søvn, selv om jeg våknet ganske ofte utpå morgenkvisten for å se til Tsedi. Hun sov imidlertid som en bitteliten stein helt til klokka 08.30. Da våknet hun og lå musestille og kikket. Da jeg strakte ut armene til henne, var hun lynraskt på beina for å løftes opp. Vi spiste frokost, stelte oss, kikket litt på utsikten (se bildet t.v) og vekket Storebror og pappa.

Lillesøster tasset etter meg hele tiden, og protesterte høylytt dersom jeg forsvant ut av syne. Jeg måtte til og med ha henne på fanget på do. Vi ringte Zewdu, som kom for å kjøre oss til nasjonalmuseet.
Mens vi ventet, skravlet vi med de hyggelige menneskene som jobber her på Bayesh. De er veldig opptatt av barna og selv Storebror glemmer at han ikke kan amharisk når de tuller med ham. Eyerusalem som jobber her har lært meg noen flere ord, med beskjed om at jeg blir hørt i morgen.
Lekser, med andre ord!


Dagens ord:
shai – te
kwass – ball
fota – håndkle
birrdlebs – laken/teppe
meuto – hundre
and shi – tusen




På vei til museet kjørte vi forbi Haile Selassies gamle palass, hvor statsminister Meles Zenawi holder til nå. Det var latterlig stort og strengt bevoktet, med fotoforbud langs alle murene. De mange bevæpnede vaktene gjorde at vi ikke prøvde å bryte det forbudet.På nasjonalmuseet sto også sikkerheten i høysetet. Vi måtte ut av bilen og undersøkes med metalldetektorer for å kunne kjøre inn på parkeringsplassen.

Vel innenfor traff vi en høflig, ung mann som ville guide oss. Han var hyggelig selskap, men fortalte oss vel strengt tatt ikke så mye mer om utstillingen enn det vi visste fra før og kunne lese oss til ved hjelp av skilt og oppslag.
Vi så verdens eldste menneskeskjelett, som er verdenskjent under navnet Lucy. Her heter hun imidlertid Denkenesh.
Jeg må tilstå at jeg ble litt star struck av møtet. Det er ikke hver dag man treffer en arkeologisk superkjendis.
Storebror var imidlertid hakket mer blasert. Har det ikke huggtenner, imponerer det ikke en seksåring.



Vi så også Haile Selassies trone (som man ser av bildet må den store herskeren ha trengt en solid stige for å komme opp dit), en rekke dyrefossiler, brukskunst, skulpturer, tekstiler og malerier.
Lillesøster satt i bæreselen på brystet mitt hele tiden, hun trives godt i den og det er en fin måte å holde henne på. Mot slutten av omvisningen ble hun ganske trøtt, og i bilen sovnet hun, den lille frøkna. Jeg la henne over i senga da vi kom inn i leiligheten og hun forsatte å sove.
Mannen og Storebror gikk en tur i nabolaget og fant en fin park. De kom i snakk med en lokal basketballtrener og dermed var samtalen godt i gang.
Lillesøster og jeg bygde klosser, lekte med kjeler og kilte hverandre. Lunsjmaten i dag ble amerikanske pannekaker fra Bambis (vi kjøpte pulvermix til å blande med vann), og til middag kom alltid behjelpelige Axum med pizza fra Le Jardin. Lillesøster spiser absolutt alt. Deilig!

Barna så på Pingu på DVD, og Lillesøster lo så godt – mest av Storebror. I halv åtte-tiden begynte hun å gni seg i øynene, og fikk pysj, flaske og tannpuss. Sistnevnte er kanskje litt uvant, for hun rynker fælt på nesa. Ved legging var det igjen livsviktig å ha mamma ved sin side. Hun sa til og med ”mama” – det er jeg i hvert fall bombesikker på at jeg hørte. Jeg la meg ved siden av henne og holdt henne i hånden, og etter kort tid snorket hun jevnt.
Hun har lagt sin elsk på en krukke med Body Butter fra Body Shop, og tauer rundt på den hele dagen. Hun ville ha den med i senga, og sovnet med krukka si under armen. Rare, lille skjæreungen min. Det virker som om vi har hatt henne i en evighet allerede.

Fredag 2.februar

Så var det på tide med litt barnevennlig luksus, særlig for Storebror sin del. Han har vært en tålmodig liten mann.
Zewdu kjørte oss til Sheraton, som etter sigende er det mest luksuriøse hotellet i Afrika. Det er et enormt hotell som ligger på et enda større område.

Drosjer får ikke komme inn på området, så Zewdu måtte slippe oss av ved den bevæpnede portvakten. Vi spaserte gjennom en stor park med brolagte gangstier, symmetrisk trimmede busker og engelske telefonkiosker (!). På parkeringsplassen sto flotte, lange luksusbiler som tilhørte statsoverhodene som er her i anledning av toppmøtet i den afrikanske unionen.

Innen vi var kommet så langt som til den avskrekkende korrekte dørvakten følte jeg meg som en primitiv bondeknøl, men vi ble selvsagt tatt imot på upåklagelig høflig vis, og guidet gjennom den omfattende sikkerhetssjekken, som til forveksling ligner den man må gjennom på flyplassen. Metalldetektor og gjennomlysing av alle vesker.



Bassengområdet var helt vidunderlig. Store liggestoler, rause håndklestabler med sirlige tellekanter, stort barnebasseng med sklie og små fontener og enorme milkshakes. Storebror var i himmelen, og vi var ikke så langt unna, vi heller.

Samtidig var det sprøtt (langt over grensen til helt sjukt) å bli vartet opp på alle bauger og kanter i grell kontrast til livet utenfor murene. Særlig veggen rundt bassengområdet var absurd – det var store kulisser malt med idylliske landskapsbilder for å dekke over det faktum at den verste slummen befant seg rett utenfor. Vi så gribber sirkle over der.





Lillesøster elsket å bade (og hvem ville ikke det, i et basseng som holder 31,5 grader), og plasket rundt med Storebror.
Jeg klarte å bli skikkelig solbrent, til tross for solfaktor 25 og at jeg satt mesteparten av tiden under en parasoll. Strålende solskinn i 2500 meters høyde ble uansett for tøft for norsk januarhud, og nå er ryggen min mørkerød og tre nummer for liten.

Afrika gjør virkelig ingenting for utseendet mitt. Jeg er rødmusset og fæl, og takket være det elendige trykket i dusjen ligger håret flatt i feite striper. Dessuten har Lillesøster smittet meg med forkjølelse. De mange snørrete smellkyssene gjorde sitt, og de er vel verdt det. Men kvelden ble rolig, vi hvilte oss hjemme og jeg la meg tidlig.

Lørdag 3.februar

Axum plukket oss opp i 9-tiden. Vi skulle på tur på den etiopiske landsbygda, nordover til Debre Libanos.

Veien opp og ut av Addis var flott, takket være hjelpearbeid fra Japan. Litt ironisk er det da at veiene stort sett trues av råkjørende Isuzuer som kalles "al quaida" av etioperne, ettersom de forårsaker så mange ulykker. Oppover og oppover bar det, og underveis så vi kvinner med enorme vedbører på ryggen og langdistanseløpere som trente i de bratte bakkene. Ikke rart Etiopia har noen av de beste løperne i verden.

Underveis stoppet vi på en øde slette for å strekke beina. Axum hadde med seg en ball til Storebror. Ikke før hadde vi gått ut, så kom det en hel flokk med gjeterbarn springende ingensteder fra. Jentene fniste voldsomt da jeg prøvde å snakke til dem, med var veldig nysgjerrige. Guttene ville gjerne være med og sparke ball. Jeg delte ut kjeks og ballonger, og vi spilte fotball en stund. Men sletten var også befolket med noen særdeles store og hissige maur, hvorav noen ble med som blindpassasjerer videre i bilen. De bet seg fast og slapp ikke taket før de var flate som pannekaker (eller injerraer, som man sannsynligvis sier her).


En stund etter stoppet vi hos noen bønder Axum kjenner. De lager kurver og marmorfigurer som de selger for å få penger til klær og skolesaker for barna. Skolegang i Etiopia er i prinsippet gratis, men i praksis innebærer det store utgifter for familiene, ettersom alt, ned til blyanter, må kjøpes av den enkelte elev.
Vi fikk være med inn og se på husene, og det var forstemmende. Moren i huset lagde injerra, og det var røyk i hele den lille hytta, som manglet avtrekk. Gulvet besto av jord og stein, og sengene var egentlig bare noen brisker med filler på. Vi kjøpte masse av dem, og barna fikk kulepenner og fargeblyanter.

Debre Libanos består av et kloster og en kirke, og ellers massevis av ekstremt fattige og syke mennesker. I følge med en bevæpnet vakt/guide klatret vi opp til en hellig fjellgrotte. Det var varmt, bratt og ulendt, og jeg hadde Lillesøster sovende i bæresjalet. Storebror var tørst og urovekkende rød i fjeset, så vi ga opp halvveis og satte oss på en stein ved stien og ventet mens Mannen fortsatte med vakten.

Mens vi satt der kom det bavianer ruslende, det var stas for Storebror. Jeg må tilstå at jeg ble litt engstelig, for jeg kunne ikke riktig huske hvordan man egentlig skal møte bavianer og i hvilken grad de er farlige. Vi satt musestille, og de trampet rundt oss en stund før de forsvant inn i skogen igjen.
Veien ned igjen var enda brattere (ja, det er faktisk mulig), men med kom vi, til tiggerne, de halte, de lidende og de syke. Fluene var intenst nærgående og surret overalt i ansiktene våre.
Den ortodokse presten som viste oss rundt i kirken var et artig bekjentskap. Veldig hyggelig, gode engelskkunnskaper og med en stor interesse for norske forhold. Særlig spurte han oss ut om oljeboring i Nordsjøen. Kirken var fin, med imponerende glassmalerier.

Vi var også på spasertur til den portugisiske broen, som ble bygd på 1600-tallet over en elv som er avløper av den Blå Nilen. Broen var flott, og landskapet til å miste pusten av. Vi sto på toppen av en enorm canyon, og like ved oss sirklet ørner og gribber. Nedenfor kastet to-tre etasjer med fossefall seg mot bunnen. Det var helt utrolig, og vestlandsnaturen virket med ett litt flat og ensformig i forhold.

På bilturen hjem passerte vi en bilulykke og et bryllup (ingen forbindelse mellom hendelsene, altså) , og de sedvanlige vedbærende kvinnene som var på vei til byen for å selge veden sin.

Søndag 4.februar

Axum hentet oss klokka 10 for å ta oss med til Debre Zeit. Det ligger en drøy times kjøring sør for byen, og er visstnok et yndet utfartssted for addisianere. Axum hadde med seg de to barna sine, og i siste liten bestemte Gro og Einar fra Adopsjonsforum seg for å bli med også. De kom til landet i går for å ha møter med myndighetene og delta på en konferanse. Gro har jeg snakket med utallige ganger på telefon både mens vi ventet og etter tildeling, så det var veldig hyggelig å møte henne. Og Einar, som er styreleder for AF, har to barn fra Etiopia selv og er godt kjent. Dermed ble vi en hel liten delegasjon, og praten gikk livlig i minibussen.

Underveis stoppet vi i en by som heter Akaki for å se til noen av barna som er med i AFs søskenprosjekt. Akaki er en by med mye industri og et sterkt politisk engasjement.

I Debre Zeit dro vi til svømmebassenget. De store barna og Mannen badet, men bassenget var lite småbarnsvennlig, så jeg ble på land med Lillesøster. Jeg må tilstå at vannet ikke så overmåte lekkert ut, heller - det var litt melkeaktig og grumsete. Men de badende koste seg stort, og ikke ble de syke, så vi kan vel konstatere at enden var god.
Etterpå dro vi til Family Restaurant, hvor vi hadde et festmåltid. Der er nemlig all mat garantert trygg, selv grønnsakene og isen. Middag, drikke, dessert og kaffe for seks personer kom på 302 birr totalt. Det tilsvarer omtrent det samme (kanskje litt mindre) i norske kroner.

Stakkars Lillesøster var ikke i form, hun gråt mye og gned seg i øynene, før hun hentet ny styrke og hylte mer. Jeg bar henne hele tiden, strøk rolig og sang. Til slutt sovnet hun i bæresjalet, men det ble en særdeles kort middagslur. Vel hjemme igjen kviknet hun til og lekte gjemsel med Storebror, med mye ståk og latter. Hun sovnet som en stein ved siden av meg i senga i 19-tiden. Storebror så på film, mens Mannen og jeg delte en miniflaske etiopisk vin på balkongen, så på den enorme månen, hørte på lydene fra byen og snakket om de fine barna våre og hvor ubegripelig heldige vi er.

Mandag 5.februar

Noen bilder fra Bayesh her, ettersom denne dagen stort sett ble tilbragt i leiligheten og nede i gjestehusets bakgård.
Vi begynner med kvelden: Storebror og Mannen slapper av i stua. Storebror ser Narnia-DVD på PC, mens Mannen tjuvlåner guttungens Nintendo. Stua var romslig, med tre sofabenker, salongbord og stort spisebord med seks stoler. Fra stua var det utgang til en av leilighetens balkonger, den som vender ut mot gata.

Vi hadde TV med to kanaler, begge på amharisk. Men en time hver kveld, fra halv ti og utover, sender ETV de viktigste nyhetene og et talkshow på engelsk. Veldig interessant! Og TV-reklamene er absolutt verdt å se selv om man ikke forstår språket. En av de snedigste innfalsportene til et lands (populær)kultur er via TV-reklamen. Den sier mye om samfunnet.
Så til morgenen: Jeg våknet klokken 07.45 av at noe tungt landet på ryggen min. Det var Lillesøster som hadde klatret ut av senga si og over til meg. Vi koste litt før vi sto opp, men jeg gikk for halv maskin. Øynene var gjenklistret, nesa var tett og halsen var ganske sår.

Dermed ble det en hjemmedag, hvor vi konsentrerte oss om hvile og hverandre. Egentlig ganske ålreit, for vi hadde jo hatt noen travle dager.
Barna lekte i leiligheten og i bakgården (bildet t.v er av bakgården, tatt fra balkongen), Storebror var kjempeflink og fikk gjort unna mesteparten av leksene, og Mannen gikk på handletur til den lokale butikken. Han kom hjem med mye deilig mat, blant annet ferskt brød, moden ananas, druer, løk og tomater, og disket opp med finfin pastamiddag. Lillesøster kastet innpå, og da hun var mett, gjorde hun "ferdig"-tegnet. Flinke jenta!


Kjøkkenet vårt på Bayesh inneholder det mest nødvendige av kjøkkenutstyr (vannkoker inkludert), kjøleskap og komfyr med både stekeovn, gassbluss og elektriske kokeplater.
Vi hadde med kjøkkenhåndklær selv, og handlet mat, drikke, oppvaskmiddel og denslags underveis.

Hovedsoverommet består av dobbeltseng, barneseng og skap. Det er dessuten utgang til balkongen som vender mot bakgården.
Her sover Lillesøster sin søteste søvn. Hun har vært i seng en drøy halvtime, og har allerede rukket å snu seg opp-ned i senga si.

På det andre soverommet var det en litt smalere dobbeltseng og skap.



Tirsdag 6.februar

Lillesøster hadde en lei natt med mye gråting. Hun var våken i to-tre timer, og sovnet til slutt halvhikstende med mammas hånd på ryggen. Da sov hun imidlertid til halv ti og våknet glad og uthvilt igjen.

Zewdu kjørte oss innom Ghion for å reserve bord til i kveld, da skal vi nemlig spise tradisjonell mat mens vi ser på tradisjonelle danser. Og det lønner seg å bestille på forhånd, ifølge Axum.

Så bar det til Sheraton. Bildet til venstre er fra baksiden av hotellet, mot bassengområdet. Fint vær, men åpenbart bare for oss gærne nordboere, for de første timene var vi alene på bassengområdet, mens diskret hutrende og enda mer diskret hoderystende ansatte så på fra sidelinjen.
Men etterhvert kom det flere, blant andre en etiopisk gutt på Storebrors alder og hans litt eldre søster, sammen med nannyen sin. De gikk på amerikansk skole og snakket flytende engelsk, og endelig fikk Storebror en jevnaldrende lekekamerat her. Jenta la sin elsk på Lillesøster, og lekte og badet masse med henne.

Lillesøster var glad og fin, spiste masse pizza, drakk et stort glass juice på styrten og sovnet etter hvert tilfreds på et håndkle under en av parasollene. Der snorket hun i to timer, mens vi nøt sol, basseng og gode bøker.

Som en kuriositet må det nevnes at i hotellparken nedenfor bassengområdet myldrer det av noe så sært som hagegnomer. Og ikke hvilke som helst - det er selveste Snehvit og de sju dverger som boltrer seg på den velfriserte sheratonplenen sammen med bamser, snømenn og andre absurde hageinnfall.




Om kvelden dro vi med Axum til Ghion hotell, hvor restaurant Tukul tilbyr et tradisjonelt måltid med dertilhørende dans og musikk.
Maten består av forskjellige typer stuinger og gryteretter som serveres på et stort pannekake-lignende surdeigsbrød ved navn injerra. Så bruker man injerraen som en slags skje og plukker det man ønsker fra kurvbordet (se bildet).
Jeg må tilstå at jeg ikke helt klarer å venne meg til den litt sure, svampete smaken av injerra. Men de forskjellige stuingene (wot) og det andre tilbehøret er veldig godt, særlig den etiopiske osten. Den ser ut som cottage cheese, men minner om fetaost i smaken. Sammen med spinatstuing eller mynte er det nammenam! Og vi fikk et helt sauelår som var stekt lenge i en leirgryte og skåret opp på en måte som gjorde at det liksom rant av beinet. Mmmhh, det var godt. Ved siden av drakk vi tej, etiopisk honningvin. Spesiell smak, men slett ikke ubehagelig.

Danserne var skikkelig imponerende. Og det tok ikke lang tid før både Lillesøster og Storebror var på gulvet og igang med å følge rytmen, begge to. Storebror slo seg skikkelig løs på hiphopvis, og frøkna skrattlo, ristet på bleierompa og klappet i hendene. En stund så de andre gjestene mer på ungene mine (tenk, ungene mine!) enn på danserne.
Det ble en sen kveld, men alle var enige om at vi hadde hatt en brillefin dag.

Onsdag 7.februar

Den store handledagen!

Først reiste vi til et sted som heter noe sånt som "Former woodswomen's center", og som ligger ovenfor universitetet, mot Entoto. Der er det et lite veveri hvor tidligere vedbærerere nå lager de nydeligste sjal og stoffer. Vi kjøpte fire flotte, store sjal, og en sovende Lillesøster ble beundret i alle bauger og kanter av både etiopere og amerikanske turister. Det er godt vi har bæresjalet, så blir hun skjermet fra de mest pågående beundrerne.

Deretter bar det i banken for veksling fra dollar til birr, noe som er en ganske omfattende operasjon. Vi ventet i bilen med sjåfør Zewdu og snakket om fotball (de fleste addisianere holder med Arsenal, av en eller annen grunn) og skolesystemet her, mens Mannen ble sendt fra skanse til skanse og skranke til skranke inne i banken. Det tok sin tid, med andre ord, og hele operasjonen holdt på å strande fordi han ikke kunne oppgi telefonnummeret til gjestehuset vi bor på.
Til slutt fikk han imidlertid sine birr, og vi fortsatte til Haile Selassie-senteret, hvor de selger etiopisk kunsthåndverk, smykker og klær til faste, lave priser. Huff, det hørtes ut som norsk dagligvarereklame, men det jeg mener er at her får selv den mest prutehemmede handlet uten store kvaler.
Vi handlet vesker, sjal, sølvkors, ikoner, bilder, mansjettknapper, tredyr, puslespill og armbånd.

Men man kan ikke være i Etiopia uten å kjøpe kaffe, og Tomoca er etter sigende det aller beste stedet å handle nettopp dette. Vi kjøpte enorme mengder kaffebønner og kan traktere gjester en god stund etter hjemkomsten, for å si det sånn.
Med kaffen i boks kjørte Zewdu oss til Dembel Center, et "vestlig" kjøpesenter som var en stor skuffelse. Dyrt og dårlig, og det eneste stedet vi noensinne har møtt på sure mennesker her i byen. Men vi har det vi trenger, vi nå.

Vi slappet av på Bayesh mens frøkna sov middag, og spiste mat fra restauranten som nettopp har åpnet i første etasje av gjestehuset. Helt grei, enkel og velsmakende mat, og veldig lettvint når man ikke vil dra langt for å spise eller lage maten selv.

Litt før seks om kvelden gikk vi en kveldstur. Det var kjempefint. Et lunt mørke var i ferd med å falle over byen, og gatene var fulle av folk og fe - bokstavelig talt. Gjetere drev flokker med geiter, kyr og sauer hjem for kvelden (hvor de hadde vært i løpet av dagen, aner jeg ikke). Ved det lokale "supermarkedet" kjøpte vi øl, brus og brød. En del av brødet ga vi bort til tiggere, blant dem ei nydelig, lita jente som stolt demonstrerte at hun kunne si "okay" og et par andre engelske ord.
Det var fint å rusle gatelangs i Addis i mørket. Vi fikk nok et inntrykk av byen å ta med oss videre. Og Storebrors hodelykt var til stor underholdning, både for bæreren selv og de han møtte på veien.


Nye ord:
wend lidj - sønn
set lidj - datter
shent bet - toalett
hamza - femti

Torsdag 8.februar

Vi hadde en rolig morgenstund før vi la ut på spasertur i nabolaget. Vi gikk innom Shalla Public Park (bildet t.v.), hvor det ble feiret bryllup i dag. Vaktene spøkte og småpratet, men da Mannen tok dette bildet av oss, ble tonen en annen. No photo! Så mye for "public" i det parknavnet.

Men parken er fin og ligger bare et steinkast fra Bayesh, så den er vel verdt et besøk for andre som vil la barna springe litt.
Ved siden av ligger det også en ustelt, liten lekeplass med noen rustne lekeapparater. Ikke akkurat EU-standard, men hvem bryr seg om det, så lenge man får huske?


Derfra ruslet vi ned til den store, tett traffikerte veien som jeg mistenker heter Bole Road (det er veldig vanskelig med gatenavn her, så tilgi meg om jeg tar feil). Et stykke oppover der, i retning flyplassen, ligger et patisserie som heter "La Parisienne". Det er nok det mest europeiske stedet jeg har sett i Addis. Vi spiste croissanter og drakk kaffe og cola, og Lillesøster sjarmerte det unge paret på nabobordet. Storebror var sjeleglad for å få mat som lignet noe han kjente hjemmefra. Han har gått ned en del i vekt, stakkars kresne krek.

Om ettermiddagen skulle vi tilbake til Debab for å si ha det bra. Det var ikke så lett å komme seg avgårde, for gata nedenfor Bayesh var fullstendig sperret av to digre lastebiler med jordlass. Den ene hadde kjørt seg fast i et stort hull i veien, og den andre prøvde å trekke den løs. Legg til en steinhaug, en jordhaug, et brenneslekratt, dype avløpsgrøfter og en diger, gjørmete vanndam så får du gatebildet. Jeg fikk balansert, krøpet og hoppet meg frem med Lillesøster i bæresjalet, mens en av gutta som jobber på gjestehuset resolutt løftet opp Storebror og lempet ham over de verste hindringene. Sjåfør Zewdu sto tålmodig fast i trafikkorken som hadde oppstått, men til slutt fikk vi rygget ut på et vis.

Lillesøster var behørig pyntet opp før avskjeden på barnehjemmet, i blusen jeg kjøpte til henne med en gang vi fikk vite hvem hun var. Og det er jente som liker å kle seg opp - hun stråler som ei sol! (bildet t.v.).

Det var rørende å se hvor glade de større barna og Lillesøster var for å treffe hverandre igjen. De klemte og kysset hverandre, og løp rundt og lekte. De ansatte viste også stor gjensynsglede, og Lillesøster gikk æresrunden med mye skryt og klemming.
Salilish sa at hun syntes Lillesøster hadde forandret seg allerede, blant annet ler hun på en annen måte. Jeg fortalte hvor glad jeg er i Lillesøster allerede, og måtte gråte litt av bevegelse. Det smittet både Salilish og en av de andre ansatte, og så sto vi der og smilte tårevått sammen.

Vi fikk passet hennes, fiks ferdig med visum og alt - så da skal papirene være i orden. Så var avskjedens time kommet på ordentlig. Det var rart å ta henne i armene og se henne vinke glad til alle på Debab. Tenk at vi skal ta henne med bort fra alt hun kjenner.

I kveld har vi lekt litt, pakket litt og sittet på balkongen og sugd inn den etiopiske natten for siste gang. Jeg sovnet til lyden av trommer fra nabohuset.

Fredag 9.februar

En god natts søvn for oss alle fire, og for første gang var Lillesøster og jeg de siste som sto opp. Vi lå og pludret i senga en stund. Hun er så inderlig god, den lille jenta vår.

Vi har pakket det meste og betalt for oss her på Bayesh, for å være sikre på at vi har nok kontanter til reisen hjem - og det går fint. Godt beregnet.
Denne flokken (t.v) spaserte forbi i gata vår da vi sto opp i dag. Kommer til å savne den interessante utsikten fra balkongen.

Eyerusalem kom på døra i 11-tiden og hentet meg og Lillesøster. Vi gikk til en av de større veiene og hoppet på en såkalt "blue donkey"; de blåhvite minibussene som kjører konstant rundt her i byen og plukker opp passasjerer etter signal. Der var det fullt og trangt, men på mirakuløst vis blir det allikevel plass til selv en diger ferengjie.
Etter å ha skranglet oss gjennom byen, gikk vi av ved en liten, steinete sidegate.
Der holdt skiltmakerne til, de er familievenner av Eyerusalem. En av de voksne sønnene holdt på med å legge siste hånd på verket, og i mellomtiden ble vi invitert inn i stua. Den var dekket av plast. Møblene var mange og flotte, og pyntegjenstandende like så. Moren i familien hadde tradisjonell kjole og hennatatoveringer, og strålte tilfreds da jeg sa at huset var "konjo". Vi fikk te og brød, og ute på gårdsplassen holdt de på med klesvasken. En deilig stund i et etiopisk hjem. Så var skiltet klart og vi tok farvel med mye seremoni og vennlighet.
Etter en stund fikk vi praiet en "blue donkey" som skulle i retning gjestehuset vårt. Det var vel egentlig en overbygd pick-up med to lange benker mot hverandre, og den var imponerende stappfull. Nok en gang ble det på mirakuløst vis plass til oss, og alle lo godt da jeg med fakter uttrykte at jeg trenger stor plass til rumpa. Mange var nysgjerrige på hva jeg gjorde med Lillesøster, og jeg fikk god bruk for ordet datter (set lidj).

Vi har virkelig hatt et fantastisk opphold her i Etiopia. Det har gått over all forventing. Jeg er imponert over skjønnheten her, og den enorme gjestfriheten og vennligheten vi har møtt. Alle er så åpne og hyggelige, og de har så stor omsorg for barn. Vi har følt oss trygge og godt ivaretatt hele tiden. Fattigdommen er hjerteskjærende og nådeløs, det har vært veldig hardt å forholde seg til.
Vi har sett, opplevd og lært mye, og det er godt å vite at vi kan ta med oss de erfaringene videre.

Nå skal vi forvalte dem for Lillesøster, sammen med opplysninger som bare er hennes. Det er opp til oss å formidle et bilde av Etiopia for henne, frem til hun eventuelt får et ønske om å reise hit selv. Jeg er glad for at jeg kan si mye pent om landet og folket som var hennes første.

Så reiser vi altså fra dette skranglete, bråkete, smilende, mangesidige landet - og vi tar med oss det flotteste som finnes: Dronning Tsedi. Vår vakre, kloke, sterke lille datter. Set lidj.




Lørdag 10.februar


Hjemreisen: Addis Abeba -Khartoum -Frankfurt -Gardermoen -Skjetten.

Flyet gikk fra Addis sent om kvelden, og mens vi ventet ved gaten oppdaget jeg til min store forskrekkelse at jeg ikke lenger hadde mobiltelefonen min. Fikk sperret den, men pokker så ergelig, og en dårlig start på reisen.
Barna var imidlertid oppspilte og glade, og roet seg ikke ned før vi var i Khartoum, sånn i 02-tiden om natten. Da sovnet de så fint i setene sine og våknet ikke før frokostserveringen uhyggelig tidlig neste morgen.
Mellomlandingen i Frankfurt var akkurat passe lang, og flyturen til Gardermoen var udramatisk og rolig. Lillesøster sov på brystet mitt hele veien, så jeg kunne bare glemme å ta på henne de fine klærne jeg hadde spart for fremvisningen. Men hvem trenger vel finklær når man ser så bra ut selv? Da holder en litt flekkete body lenge.




Allerede da vi gikk ut av flyet ventet den første overraskelsen, i form av Cathrine. Kjekt med gode venner som jobber på Gardermoen! Hun hadde sneket seg til en pause i arbeidet og sto klar med flagg, bamse og tårevått smil.
Da jeg så henne ble jeg med ett utrolig rørt. Det gikk virkelig opp for meg hvor stort dette var.









Ute i ankomsthallen ventet en enorm folkemengde - på oss! Familie og venner hadde møtt manns- og kvinnssterke opp, og det ble mye latter, tårer, klemmer, velkomstgaver og lett kaos.
Vi var helt overveldet over at så mange hadde tatt turen til flyplassen for å ønske Lillesøster velkommen til Norge. Helt fantastisk.
Og som om ikke det var nok, hadde Cathrine ordnet med et eget rom til oss, med ballonger, kake og kaffe. Dermed fikk vi satt oss ned og pratet litt, og alle fikk se Lillesøster.




Et stort møte: Lillesøster og mormor treffes for første gang. Og Lillesøster har fått sitt norske fornavn etter mormors mor, så det er litt ekstra stas med det navnet.


















Da vi kom hjem til Skjetten hang denne fine babydokka foran huset, i et fly - i stedet for en stork. Herlig, hva?