Wednesday, April 11, 2007

Søndag 28.januar

Så befinner vi oss på et flyplasshotell utenfor Frankfurt. Klokka er litt over ti om kvelden og vi er nettopp ankommet. Vi har bestilt litt mat, Storebror har fått cola og jeg og Mannen nyter hver vår tyske øl.
Turen så langt har gått prikkfritt. Storebror nøt sin første flytur og kom med ivrige utrop da flyet lettet fra Gardermoen litt etter klokka 19 i kveld. I Norge snødde det tett, her regner det. Vi kan allerede nå pakke bort ullklærne, for det er plussgrader her – og varmere blir det dit vi kommer i morgen kveld.
Hotellrommet vårt er digert, det er mer en suite enn et vanlig rom. Og på hotellets TV viser de ”Band of Brothers” dubbet til tysk. Hvilken herlig ironi.
Det er rart å sitte sånn, som en hvilken som helst reisende familie. Vi skal jo ikke på noen vanlig ferietur. Vi skal ha barn!
Flyet til Addis Abeba går klokken 10.25 i morgen, men vi bør være på flyplassen en god stund i forveien. Vi flyr med Lufthansa og mellomlander i Khartoum. Lurer på om vi får sove i natt.

Mandag 29.januar


Addis lukter krydder, gress, støv og urin. Lufta er som en norsk sommerkveld – varm, men samtidig litt sval. Vi hører gresshopper som synger, hunder som bjeffer og suset av trafikken. Vi er i Etiopia.

Da flyet stoppet på rullebanen, kunne en stemme over høyttaleren fortelle oss at vi hadde stoppet på feil plass, og måtte vente på å taues til rett gate. Mannen på setet ved siden av oss smilte gjenkjennende og sa ”Welcome to Ethiopia!”. På flyplassen var kontrasten til velordnede Frankfurt enorm. Mennesker overalt. Men selv om mengden var enorm, var den forbløffende rolig. Køen til visumsøknadene var lang og uorganisert. Vi kom i snakk med mannen fra flyet. Han het Daniel og var opprinnelig etiopisk, men hadde bodd i USA i 25 år. Da han hørte hvorfor vi var her, sa han ”it’s people like you who make the world a better place”. Jeg hadde autopilotsvaret klart, men innså at det er vanskelig å forklare en etiopier at det er vi som føler oss heldige.
En eldre, tannløs dame var veldig fascinert av Storebror, men ble ikke særlig imponert over meg, som beskjemmet måtte tilstå at jeg bare hadde ett barn. Axum, sjåføren til barnehjemmet Debab, møtte oss allerede i bagasjehallen. En smilende kar med norsk cap fra felleskjøpet. Og det føltes merkelig kjent og betryggende å ha ham der, for da vi kom ut i ankomsthallen ble vi møtt av et massivt folkehav. Vel anbragt i Axums minibuss med gardiner, rysjetrekk og Brannvimpel bar det inn i Addis.
Brede asfaltveier og smale leirestier. Bølgeblikkskur og herskapshus. Frodige trær og støvete grussletter. Kontraster.



Axum svingte inn på en humpete vei, stoppet foran et stort hus med gitterport og tutet. Vi ble sluppet inn av en blid nattevakt og hjulpet opp i leiligheten vår i fjerde etasje.
Nå sitter vi altså på balkongen på Bayesh, gjestehuset vårt, og nyter vårt første glass med etiopisk, søt rødvin. Det smaker omtrent som portvin. Mørket her er utrolig kompakt, tatt i betraktning av hvor stor byen er. Det lyser i en liten bakgård nede i den trange gata her. Bikkjene gneldrer, noen spiller musikk. I morgen får vi treffe Lillesøster.



Det ble ikke mye søvn denne natten. Vi var overtrøtte og det var varmt. Jeg slumret litt, men i 03-tiden var jeg lysvåken. Klokka 04 begynte en hane å gale som besatt utenfor. En time senere kimte noe som minnet mistenkelig om kirkeklokker. Og hele tiden gneldret hundene, ropte og svarte hverandre over hele byen. Vanligvis ville jeg fått sove uansett, men nå var jeg altfor urolig. Det ble litt slumring på morgenkvisten, før vi våknet til en praktfull dag i Addis Abeba.

Tirsdag 30.januar


Vi våknet til Addis i strålende vær, og tasset nysgjerrige ut på balkongen for å se hvordan nabolaget vårt egentlig så ut. Vi sugde inn lyder, lukter og bevegelser. En mann med et esel som bar på oljekanner, ei dame med et barn surret fast på ryggen, noen barn med fotballtrøyer som spilte ball.
Vi var umåtelig fascinerte, men samtidig var det vanskelig å tenke på noe annet enn at vi skulle få treffe Lillesøster i dag. Ingen av oss klarte å spise noe særlig, og det var nok like greit, ettersom vi rett og slett ikke hadde så mye i skapene.





Klokka 09.30 kom drosjesjåføren Zewdu og hentet oss i sin lille, blåhvite, eldgamle Lada. Innvendig er bilen sirlig pyntet til trengsel, med rysjer,mønstrete trekk, Jesus-bilder og en blomsterfylt girspak (!).
Vi hadde fått anbefalt Zewdu på forhånd, og han viste seg å være et veldig godt bekjentskap. Hyggelig, behjelpelig og serviceinnstilt langt utover hva man bør forvente av en taxisjåfør. Absolutt brukbare engelskkunnskaper og tålmodig med en stakkar som prøvde å lære seg noen amhariske gloser.




Gjennom byen bar det. Tett trafikk; gamle Ladaer, overfylte minibusser (såkalte ”blue donkeys”), skranglete lastebiler og enkelte luksusbiler. På et gatehjørne sto 10-15 kyr og beitet, ved siden av en internettcafé.
I en midtrabatt, med 4 filer på hver side, lå fillete mennesker og sov. Jeg tror i hvert fall de sov. Det verste var tiggerne. De er overalt. Unge menn som sleper seg bortover fortauet etter hendene, med beinstumper hengende etter seg. Blinde med tomme øyenhuler som famler seg langs bilene. Småbarn som stikker hodene inn gjennom bilvinduet og signaliserer at de er sultne. Babyer, noen av dem nakne, som ligger utmattede i armene på mødre med mørke blikk. På et gatehjørne sto tre menn og tisset, og etter bekkefaret av urin i leireveien å dømme, var de ikke alene om å velge det. Addis er virkelig verdens største landsby. Jeg skulle ønske alle som trenger det kunne få hjelp.


Så var vi der omsider, ved Debab. Vårt Soria Moria i adopsjonsverdenen. Vi ble ført inn på kontoret til Salilish, bestyreren. Hun er en flott og vennlig kvinne. Etter kort tid kom hun leiende på ei lita frøken med mønstrete body og rødt skjørt. Lillesøster. Eller ”Tsedi”, som de kaller henne. Hun klamret seg til skjørtet til Salilish og kikket storøyd på oss.
Storebror ga henne bamsen og hun tok den. Vi drakk inn bildet av henne. Hun ga meg bamsen, og jeg takket pent og ga den tilbake til henne under stor seremoni. Slik fortsatte vi en stund, og hun tødde opp ganske fort. Jeg strøk henne litt på kinnet og tok henne i hånden. Hun smilte forsiktig. Etter hvert fikk jeg lov til å løfte henne opp. Endelig. Endelig kunne jeg holde henne. Hun er ei skjønn jente. Latteren sitter løst. Hun er sta og tøff og nydelig. Krøllene hennes er silkemyke og nevene er lubne. Den ene hånden hennes er litt hoven, de mener det er en allergisk reaksjon. Vi lekte lenge med Tsedi i barnehjemmets oppholdsrom, sammen med to smågutter, begge litt eldre enn henne.

Deretter gikk vi ut i bakgården for kaffeseremoni. Det er en omhyggelig prosess, men resultatet er fantastisk. Barna tumlet rundt. Rivaliseringen om oppmerksomhet og leketøy er sterk, og de lærer tidlig å bite fra seg, i overført betydning. Tsedi satt på fanget mitt og lekte med solbrillene mine. Jeg lekte ”det var en gang en mus” med henne så hun hikstet av fryd. Og da Mannen løftet henne høyt opp i luften, klukklo hun. Vidunderlig vakker.

Da det var tid for lunsj, fikk jeg mate henne. Men hun forsto at noe var annerledes, og tøyset og tullet fælt. Salilish sa at ”she understands she has a soft-hearted mother now”, men jeg tror snarere at hun var både trøtt og litt satt ut av all oppmerksomheten som ble henne til del i løpet av dagen. Så var det bleieskift og middagshvil.
Hun sovnet bums i den hvite sprinkelsenga si, på rommet med de andre litt større barna. Da vi gløttet inn til henne litt senere, sov hun på tvers i senga med de små beina stikkende ut mellom sprinklene.
Zewdu kom og hentet oss og stoppet på supermarkedet Bambis, hvor vi handlet en del mat og ting. Nå har vi spist lunsj, og skal hentes igjen klokka 17 for en ny, liten visitt på Debab. I morgen skal vi få henne med oss. På ordentlig. Vi er så heldige!

Visitt nummer to på Debab gikk også veldig fint. Vi lekte med Tsedi en drøy time, før Axum hentet oss. Det var vanskelig å gå fra henne, og jeg fikk personalet til å fortelle henne at vi kommer tilbake igjen i morgen.
Axum tok oss med til Le Jardin, en italiensk restaurant med kjempegod pizza. Vi spiste ute i hagen, på et steinbord med rutete duk. Da vi var ferdige med maten kom det et tordenvær med en sinnssyk regnskur, og vi måtte løpe inn under tak. Det plaskregnet hele veien hjem, og vi så folk som sto som sild i tønne under fremspring og baldakiner. Jeg tenkte på alle tiggerne som bor på gata.
Axum fortalte oss om kultur, religion og de forskjellige folkegruppene. Det er fascinerende og imponerende hvordan de klarer å leve side om side, nesten helt konfliktfritt, på tvers av språk, kultur og religion.
Resten av kvelden ble tilbragt i senga med ”Shrek 2” på DVD. Jeg sovnet før filmen var halvveis, allerede i 22-tiden. Våknet av den rabiate hanen i 04-tiden og slumret litt igjen til klokka 08. Uthvilt da.

Onsdag 31.januar

Familedagen!
Klokka 10 var bagen pakket, vi var påkledde og klare, og Zewdu hentet oss for å kjøre oss til Debab og hente Tsedi. Vi var der lenge, lekte med henne (se søsknene løpe på bildet t.v) og snakket med Salilish. Hun sa at hun alltid synes det er trist når et barn drar, selv om hun vet at det er til barnets beste. De tar virkelig godt vare på barna på Debab, det er godt å se.
Så var tiden inne, og jeg kunne ta Lillesøster i armene og sette meg i bilen sammen med Storebror og Mannen. Hun vinket ivrig til alle, men vel ute på gata ble hun veldig stille, og kikket alvorlig på alt som skjedde rundt henne. Lurer på hva hun tenkte. Jeg klemte henne litt ekstra.


Vi dro innom Abyssinia supermarked, og jeg fikk prøve bæresjalet for første gang. Det fungerte kjempefint, både for meg og Lillesøster. Vi handlet NIDO-melk, solkrem (den vi hadde med fikk oss til å se ut som Addams family), en del mat, pluss etiopiske magasiner på engelsk. Plutselig støtte vi på et norsk par som bor ute i Somali-provinsen og var i Addis på en miniferie. De snakket amharisk med Lillesøster, som kikket storøyd på dem og gjemte ansiktet mot brystet mitt.

Tilbake på Bayesh fikk frøkna stableklosser og tutekopp, begge deler var en stor hit. Vi kokte pasta, og begge barna våre (tenk, vi har to!) spiste med stor apetitt. Tsedi begynte å gni seg i øynene, det var langt over tiden for middagshvilen hennes. Hun fikk ny bleie og ble lagt i senga. Men da kom gråten. Ikke skulle hun ligge alene på et fremmed rom, nei! Jeg tok henne opp i dobbeltsenga og la meg med henne. Strøk henne litt i håret og forsikret henne om at mamma var der. På mindre enn fem minutter sovnet hun. Stakkars liten. Hun snorker for øvrig som en voksen mann (eller som mammaen sin, ifølge Mannen. Hrmpf). Mannen hadde også lyst på en hvil, og tok over plassen min i dobbeltsenga.

Storebror og jeg gikk på oppdagelsestur i nærområdet. Vi handlet Cola i en liten, turkis blikkboks av en butikk og møtte noen småjenter som fikk fargeblyanter av oss og fniste henrykt da jeg prøvde å snakke amharisk. Storebror blir litt brydd og sjenert av all oppmerksomheten han får her. Alle kikker, noen peker og roper ”fereigne” (utlending), og mange smiler, håndhilser og prøver å snakke med ham. Det er frustrerende for en liten kar som ikke kan språket og som er vant til å smelte inn i omgivelsene. Men nå kan han telle til tre (and, houlet, sost) og si brød (dabbo), og det høster han stor applaus for. Jeg har praktisert mine få ord og setninger, alltid til stor glede for tilhørerne. Folk setter pris på forsøket.


Da Lillesøster våknet fra middagsluren sin, var hun forvirret og engstelig. Helt fortumlet, stakkar. Hun klamret seg til meg og nektet å slippe. Jeg ”leste” litt med henne i pekeboka, og hun tødde opp igjen. Pludret og smilte. Hun liker å spille på slurva på mammas munn, det lærte jeg henne på Debab. Og hun liker ”Hompetitten” og ”Kamelen Klara”, og gjør tegn til at jeg må fortsette når jeg slutter. Vi lekte med stableklosser og hun fikk litt kjeks. Storebror gjorde lekser og spilte Nintendo. Axum kom en tur innom og hadde med bananer, for det visste han var Lillesøsters favoritt. Og ganske riktig, hun langet innpå med stor iver. Så var det badetid for barna. Både Storebror og Lillesøster storkoste seg i badekaret. Tsedi skled rundt, gikk under, kom opp igjen like blid, sprutet vann på Storebror og lo den hese skjæreungelatteren sin. Storebror har fått ei knalltøff Lillesøster!

Etter badet ble hun smurt med body butter (fra BodyShop) og Inotyol, og fikk på seg godpysjen. Hun tok ikke så mye av tåteflaska med NIDO, kanskje var den litt annerledes enn hun er vant til. Ved leggingen tok jeg ned den ene veggen på sprinkelsenga hennes og skjøv den inntil vår. Hun var litt engstelig, men jeg la meg ved siden av henne, med en hånd i hennes og den andre på ryggen hennes, og da sluttet hun å gråte med en gang.
I stedet sang hun litt. Helt sant, det var en sang – med melodi og det hele! Det gikk ikke bedre enn at jeg sovnet som en stein med frøknas hånd i min, og da jeg våknet etter en drøy time, snorket hun som en tømmerhugger igjen. Søta.
Det kom et kraftig regnskyll igjen, med torden. Tett regnskur høres godt på bølgeblikktak. Mannen og jeg satte oss ut på balkongen med etiopiske ukeblader (på engelsk, vel å merke). Men det tok ikke lang tid før vi var klare for å legge oss, vi også.


Noen kjekke ord (som i høyeste grad er stavet etter innfallsmetoden):

gwadegna - venn
selam – goddag/hei
ciao – ha det
amesegenoallo – takk
konjo-no – fint/godt/flott/pent
yikerta – unnskyld meg
ishi – OK
bunna – kaffe
dabbo – brød
wuha – vann
wueitet – melk
birra – øl
bet – hus
bunna bet – kafé
mekina – bil
awo – ja
aye/aydellem – nei

1 and
2 houlet
3 sost
4 arrat
5 ammist
6 siddist
7 sawat
8 semment
9 zetegn
10 asser

Torsdag 1.februar

En god natts søvn, selv om jeg våknet ganske ofte utpå morgenkvisten for å se til Tsedi. Hun sov imidlertid som en bitteliten stein helt til klokka 08.30. Da våknet hun og lå musestille og kikket. Da jeg strakte ut armene til henne, var hun lynraskt på beina for å løftes opp. Vi spiste frokost, stelte oss, kikket litt på utsikten (se bildet t.v) og vekket Storebror og pappa.

Lillesøster tasset etter meg hele tiden, og protesterte høylytt dersom jeg forsvant ut av syne. Jeg måtte til og med ha henne på fanget på do. Vi ringte Zewdu, som kom for å kjøre oss til nasjonalmuseet.
Mens vi ventet, skravlet vi med de hyggelige menneskene som jobber her på Bayesh. De er veldig opptatt av barna og selv Storebror glemmer at han ikke kan amharisk når de tuller med ham. Eyerusalem som jobber her har lært meg noen flere ord, med beskjed om at jeg blir hørt i morgen.
Lekser, med andre ord!


Dagens ord:
shai – te
kwass – ball
fota – håndkle
birrdlebs – laken/teppe
meuto – hundre
and shi – tusen




På vei til museet kjørte vi forbi Haile Selassies gamle palass, hvor statsminister Meles Zenawi holder til nå. Det var latterlig stort og strengt bevoktet, med fotoforbud langs alle murene. De mange bevæpnede vaktene gjorde at vi ikke prøvde å bryte det forbudet.På nasjonalmuseet sto også sikkerheten i høysetet. Vi måtte ut av bilen og undersøkes med metalldetektorer for å kunne kjøre inn på parkeringsplassen.

Vel innenfor traff vi en høflig, ung mann som ville guide oss. Han var hyggelig selskap, men fortalte oss vel strengt tatt ikke så mye mer om utstillingen enn det vi visste fra før og kunne lese oss til ved hjelp av skilt og oppslag.
Vi så verdens eldste menneskeskjelett, som er verdenskjent under navnet Lucy. Her heter hun imidlertid Denkenesh.
Jeg må tilstå at jeg ble litt star struck av møtet. Det er ikke hver dag man treffer en arkeologisk superkjendis.
Storebror var imidlertid hakket mer blasert. Har det ikke huggtenner, imponerer det ikke en seksåring.



Vi så også Haile Selassies trone (som man ser av bildet må den store herskeren ha trengt en solid stige for å komme opp dit), en rekke dyrefossiler, brukskunst, skulpturer, tekstiler og malerier.
Lillesøster satt i bæreselen på brystet mitt hele tiden, hun trives godt i den og det er en fin måte å holde henne på. Mot slutten av omvisningen ble hun ganske trøtt, og i bilen sovnet hun, den lille frøkna. Jeg la henne over i senga da vi kom inn i leiligheten og hun forsatte å sove.
Mannen og Storebror gikk en tur i nabolaget og fant en fin park. De kom i snakk med en lokal basketballtrener og dermed var samtalen godt i gang.
Lillesøster og jeg bygde klosser, lekte med kjeler og kilte hverandre. Lunsjmaten i dag ble amerikanske pannekaker fra Bambis (vi kjøpte pulvermix til å blande med vann), og til middag kom alltid behjelpelige Axum med pizza fra Le Jardin. Lillesøster spiser absolutt alt. Deilig!

Barna så på Pingu på DVD, og Lillesøster lo så godt – mest av Storebror. I halv åtte-tiden begynte hun å gni seg i øynene, og fikk pysj, flaske og tannpuss. Sistnevnte er kanskje litt uvant, for hun rynker fælt på nesa. Ved legging var det igjen livsviktig å ha mamma ved sin side. Hun sa til og med ”mama” – det er jeg i hvert fall bombesikker på at jeg hørte. Jeg la meg ved siden av henne og holdt henne i hånden, og etter kort tid snorket hun jevnt.
Hun har lagt sin elsk på en krukke med Body Butter fra Body Shop, og tauer rundt på den hele dagen. Hun ville ha den med i senga, og sovnet med krukka si under armen. Rare, lille skjæreungen min. Det virker som om vi har hatt henne i en evighet allerede.

Fredag 2.februar

Så var det på tide med litt barnevennlig luksus, særlig for Storebror sin del. Han har vært en tålmodig liten mann.
Zewdu kjørte oss til Sheraton, som etter sigende er det mest luksuriøse hotellet i Afrika. Det er et enormt hotell som ligger på et enda større område.

Drosjer får ikke komme inn på området, så Zewdu måtte slippe oss av ved den bevæpnede portvakten. Vi spaserte gjennom en stor park med brolagte gangstier, symmetrisk trimmede busker og engelske telefonkiosker (!). På parkeringsplassen sto flotte, lange luksusbiler som tilhørte statsoverhodene som er her i anledning av toppmøtet i den afrikanske unionen.

Innen vi var kommet så langt som til den avskrekkende korrekte dørvakten følte jeg meg som en primitiv bondeknøl, men vi ble selvsagt tatt imot på upåklagelig høflig vis, og guidet gjennom den omfattende sikkerhetssjekken, som til forveksling ligner den man må gjennom på flyplassen. Metalldetektor og gjennomlysing av alle vesker.



Bassengområdet var helt vidunderlig. Store liggestoler, rause håndklestabler med sirlige tellekanter, stort barnebasseng med sklie og små fontener og enorme milkshakes. Storebror var i himmelen, og vi var ikke så langt unna, vi heller.

Samtidig var det sprøtt (langt over grensen til helt sjukt) å bli vartet opp på alle bauger og kanter i grell kontrast til livet utenfor murene. Særlig veggen rundt bassengområdet var absurd – det var store kulisser malt med idylliske landskapsbilder for å dekke over det faktum at den verste slummen befant seg rett utenfor. Vi så gribber sirkle over der.





Lillesøster elsket å bade (og hvem ville ikke det, i et basseng som holder 31,5 grader), og plasket rundt med Storebror.
Jeg klarte å bli skikkelig solbrent, til tross for solfaktor 25 og at jeg satt mesteparten av tiden under en parasoll. Strålende solskinn i 2500 meters høyde ble uansett for tøft for norsk januarhud, og nå er ryggen min mørkerød og tre nummer for liten.

Afrika gjør virkelig ingenting for utseendet mitt. Jeg er rødmusset og fæl, og takket være det elendige trykket i dusjen ligger håret flatt i feite striper. Dessuten har Lillesøster smittet meg med forkjølelse. De mange snørrete smellkyssene gjorde sitt, og de er vel verdt det. Men kvelden ble rolig, vi hvilte oss hjemme og jeg la meg tidlig.

Lørdag 3.februar

Axum plukket oss opp i 9-tiden. Vi skulle på tur på den etiopiske landsbygda, nordover til Debre Libanos.

Veien opp og ut av Addis var flott, takket være hjelpearbeid fra Japan. Litt ironisk er det da at veiene stort sett trues av råkjørende Isuzuer som kalles "al quaida" av etioperne, ettersom de forårsaker så mange ulykker. Oppover og oppover bar det, og underveis så vi kvinner med enorme vedbører på ryggen og langdistanseløpere som trente i de bratte bakkene. Ikke rart Etiopia har noen av de beste løperne i verden.

Underveis stoppet vi på en øde slette for å strekke beina. Axum hadde med seg en ball til Storebror. Ikke før hadde vi gått ut, så kom det en hel flokk med gjeterbarn springende ingensteder fra. Jentene fniste voldsomt da jeg prøvde å snakke til dem, med var veldig nysgjerrige. Guttene ville gjerne være med og sparke ball. Jeg delte ut kjeks og ballonger, og vi spilte fotball en stund. Men sletten var også befolket med noen særdeles store og hissige maur, hvorav noen ble med som blindpassasjerer videre i bilen. De bet seg fast og slapp ikke taket før de var flate som pannekaker (eller injerraer, som man sannsynligvis sier her).


En stund etter stoppet vi hos noen bønder Axum kjenner. De lager kurver og marmorfigurer som de selger for å få penger til klær og skolesaker for barna. Skolegang i Etiopia er i prinsippet gratis, men i praksis innebærer det store utgifter for familiene, ettersom alt, ned til blyanter, må kjøpes av den enkelte elev.
Vi fikk være med inn og se på husene, og det var forstemmende. Moren i huset lagde injerra, og det var røyk i hele den lille hytta, som manglet avtrekk. Gulvet besto av jord og stein, og sengene var egentlig bare noen brisker med filler på. Vi kjøpte masse av dem, og barna fikk kulepenner og fargeblyanter.

Debre Libanos består av et kloster og en kirke, og ellers massevis av ekstremt fattige og syke mennesker. I følge med en bevæpnet vakt/guide klatret vi opp til en hellig fjellgrotte. Det var varmt, bratt og ulendt, og jeg hadde Lillesøster sovende i bæresjalet. Storebror var tørst og urovekkende rød i fjeset, så vi ga opp halvveis og satte oss på en stein ved stien og ventet mens Mannen fortsatte med vakten.

Mens vi satt der kom det bavianer ruslende, det var stas for Storebror. Jeg må tilstå at jeg ble litt engstelig, for jeg kunne ikke riktig huske hvordan man egentlig skal møte bavianer og i hvilken grad de er farlige. Vi satt musestille, og de trampet rundt oss en stund før de forsvant inn i skogen igjen.
Veien ned igjen var enda brattere (ja, det er faktisk mulig), men med kom vi, til tiggerne, de halte, de lidende og de syke. Fluene var intenst nærgående og surret overalt i ansiktene våre.
Den ortodokse presten som viste oss rundt i kirken var et artig bekjentskap. Veldig hyggelig, gode engelskkunnskaper og med en stor interesse for norske forhold. Særlig spurte han oss ut om oljeboring i Nordsjøen. Kirken var fin, med imponerende glassmalerier.

Vi var også på spasertur til den portugisiske broen, som ble bygd på 1600-tallet over en elv som er avløper av den Blå Nilen. Broen var flott, og landskapet til å miste pusten av. Vi sto på toppen av en enorm canyon, og like ved oss sirklet ørner og gribber. Nedenfor kastet to-tre etasjer med fossefall seg mot bunnen. Det var helt utrolig, og vestlandsnaturen virket med ett litt flat og ensformig i forhold.

På bilturen hjem passerte vi en bilulykke og et bryllup (ingen forbindelse mellom hendelsene, altså) , og de sedvanlige vedbærende kvinnene som var på vei til byen for å selge veden sin.